Årets lønnsforhandlinger kan bli en stor bjørnetjeneste for alle parter
For store deler av øvrig norsk næringsliv er virkeligheten en annen. Mange lokale bedrifter rundt i våre lokalsamfunn har få ansatte, små marginer og økonomi som er tett knyttet til enkeltoppdrag, sesonger og lokale markeder. Når løsninger utvikles med utgangspunkt i de sterkeste aktørene, og gjøres gjeldende for alle, overses disse forskjellene. Det er her gapet mellom intensjon og konsekvens blir tydelig.
Ansvarlig drift er ikke manglende vilje
Skepsisen mot utvidet forskuttering av sykelønn handler ikke om manglende vilje til å ta ansvar for ansatte. Den handler om ansvarlig drift. Private virksomheter kan ikke påta seg økonomiske forpliktelser de ikke har bæreevne til, uten å risikere både videre drift og varige arbeidsplasser.Sykelønn er en offentlig ytelse, finansiert gjennom skattesystemet. Bedrifter betaler allerede gjennom arbeidsgiveravgift, skatteinnkreving og omfattende rapporteringskrav. Når man i tillegg flytter ansvaret for kontantstrømmen ved langvarig sykefravær over på arbeidsgiver, og pålegger de ansvaret for oppfølgingen uten å garantere for utbetaling fra den ansvarlige etat, økes risikoen betraktelig uten at det underliggende problemet løses.
Frontfaget setter standard – men ser ikke hele bildet
Nå pekes fingeren hardt mot frontfaget, samtidig er det ikke her flaskehalsen ligger. Frontfaget har i mange år vært en bærebjelke i den norske forhandlingsmodellen i arbeidslivet, men også her må vi erkjenne begrensningene. I praksis forhandles det fram løsninger på vegne av Norges største arbeidsgivere på industrisiden; selskaper med høy kapital, stor administrativ kapasitet og helt andre forutsetninger enn flertallet av norske bedrifter.Frontfaget skal heller ikke ta hensyn til alle øvrige bransjer og næringer, eller til små virksomheter i et langstrakt land med store geografiske forskjeller. Likevel blir resultatene ofte behandlet som en norm også for resten av arbeidslivet, som følge av likhetsprinsippet. Når standarder som kan være forsvarlig for de største aktørene overføres ukritisk til hele bredden av næringslivet, oppstår et tydelig misforhold mellom intensjon og økonomisk virkelighet.
Når risikoen øker, øker også utenforskapet
Når én person blir syk i en mindre virksomhet, påvirkes leveranseevne, inntekter og drift umiddelbart. Dette er realiteten allerede i dag. Skal man i tillegg pålegge bedrifter å forskuttere flere måneder med full sykelønn kan dette være det som tipper regnestykket over kanten.Økt økonomisk risiko gjør at færre tør å satse. Investeringer og ansettelser utsettes, og viljen til å inkludere mennesker med helseutfordringer eller behov for tilrettelegging vil svekkes. Ikke av mangel på ansvarsfølelse, men fordi risikoen blir for høy i henhold til ansvarlig drift. Utenforskapet kan dermed øke, stikk i strid med målsettingen eller ønske om å inkludere flere.
På sikt risikerer vi også et mer homogent arbeidsmarked, med færre og større selskaper som følge av et for høyt trykk hos de mindre. Det er ikke den norske modellen. Norge har lykkes nettopp fordi vi har hatt et mangfoldig næringsliv, med virksomheter i ulike størrelser, bransjer og eierskapsformer, spredt over hele landet.
Trepartssamarbeidet må fungere – også i praksis
Når man ønsker å endre en så betraktelig stor del av forholdet mellom det offentlige og private, så må vi kunne forvente mer av trepartssamarbeidet. Når arbeidsgiver- og arbeidstakersiden nå i stor grad står og peker på hverandre, mangler den tredje parten i dialogen: staten. Her burde partene stått tettere sammen og stilt et tydeligere krav om større statlig løsning. For det er her flaskehalsen ligger.Å pålegge arbeidsgivere å forskuttere lengre perioder med sykelønn løser ikke denne flaskehalsen – det flytter den bare, fra staten til private selskaper. Uten reelle grep for å effektivisere NAV risikerer vi alvorlige konsekvenser for både arbeidstakere og virksomheter, små som store, for hva hjelper det å få forskuttert sykelønn om selskapet ikke er der når du blir frisk.
Skal vi ta vare på den norske modellen, må vi skille mellom gode intensjoner og forsvarlige løsninger. Hvis ikke risikerer vi å bygge et arbeidsliv som bare de sterkeste har råd til å være en del av, og systemet kveler den norske modellen sagte, men sikkert.
Rammevilkår
