Når ni søkere ikke teller som ni – vg2 Kjemiprosess- og laboratoriefag
I tiden fram mot påske var signalene tydelige: administrasjonen arbeidet for å få tilbudet på plass. Rett etter påske kom likevel beskjeden, uten forvarsel: Linja settes ikke i gang til høsten. Denne helomvendingen er problematisk i seg selv. Enda mer alvorlig er det at beslutningen ble tatt før søkertall, andrevalgssøkere og faktiske ja-svar var ferdig gjennomgått – en vurdering som vanligvis pågår helt fram til mai.
En utdanning som faktisk gir jobb
Dette handler ikke om å opprette et tilbud for tilbudets skyld. Kjemiprosess- og laboratoriefag er fag hvor behovet øker. Bedrifter i Salten melder om etterspørsel – både nå og i årene framover – og flere står klare til å ta imot lærlinger umiddelbart.
For elevene innebærer fullført fagbrev svært gode jobbutsikter. I praksis snakker vi om jobbgaranti. Å stoppe et slikt tilbud sender et uheldig signal til ungdom som velger yrkesfag nettopp fordi de ønsker en trygg vei inn i arbeidslivet.
Når dimensjoneringsplanen ikke følges
Per i dag er det ikke avklart hvordan det endelige søknadsgrunnlaget faktisk ser ut. Arbeidet med å kartlegge andrevalgssøkere og reelle ja-svar er en sentral del av dimensjoneringsprosessen. Likevel ble linja avlyst før denne vurderingen var gjennomført.
Når prinsippene i dimensjoneringsplanen settes til side – og det tilsynelatende kun skjer ved én skole i fylket – er det grunn til å stille spørsmål. Likebehandling og forutsigbarhet er avgjørende for tilliten til systemet. Når dette svikter, svekkes tilliten hos elever, foreldre og næringsliv.
Når ni søkere ikke regnes som ni
Tilliten utfordres ytterligere når faktiske søkere ikke ser ut til å bli regnet som det de er. Ved søknadsfristens utgang var det åtte primærsøkere og én søker med ungdomsrett – totalt ni. I små og spesialiserte fag har dette tidligere vært tilstrekkelig for oppstart.
Når kompetansebehovet er dokumentert, lærebedrifter står klare, og ungdom faktisk søker utdanningen, er det vanskelig å forstå hvorfor tilbudet ikke gis en reell sjanse. Dette framstår som et brudd med intensjonen bak dimensjoneringsplanen.
Er dette et økonomisk spørsmål?
Dersom økonomi er hovedbegrunnelsen, mener vi at mulighetsrommet ikke er godt nok undersøkt. Flere private bedrifter i regionen har vært tydelige på at de kan bidra – både med lokaler, utstyr og samarbeid – for å få tilbudet realisert. Dette handler ikke om særbehandling, men om samspill mellom skole og næringsliv, slik fag- og yrkesopplæringen er ment å fungere.
Likevel har dialogen med næringslivet vært minimal. Det er vanskelig å forstå hvorfor fylkeskommunen i så liten grad har søkt løsninger sammen med aktører som skal ta imot lærlingene og tilby jobb etter endt utdanning – særlig når dette gjelder en nøkkelkompetanse for flere av regionens framtidsnæringer.
Skal Salten være en region med et livskraftig næringsliv og reelle framtidsmuligheter for ungdom, må forutsigbarhet være mer enn et ord i en plan. Den må også etterleves i praksis.
Kompetanse, utdanning og rekruttering
